Ivar Ballangrud

Stort bilde

Hovedinnhold

Hjem

Idrett og friluftsliv

IVAR BALLANGRUD

Ivar Ballangrud (1904-1969) ble født i Lunner på Hadeland. Hans første klubber var Jevnaker IF og Oslo Skøiteklubb. Men storhetstiden i karrieren var den tiden han bodde i Drammen og var medlem av Drammens Skøiteklub. I 1938 flyttet han til Trondheim og ble medlem av Trondhjems Skøiteklub.

Fra trange kår
Ivar Ballangrud vokste opp i fattige kår I Lunner. Da han var fem år gammel, døde faren og situasjonen ble enda verre. Moren satt igjen med fem sønner i alderen 3 til 11 år. Fem år senere flyttet familien til Jevnaker hvor situasjonen ble bedre. En barndom i fattigdom og nøysomhet var kanskje en god ballast for de egenskaper Ivar utviklet som voksen. Han var nøktern og måtte hele tiden stole på seg selv og ikke overlate noe til tilfeldighetene. Han var en taktiker som psyket ut motstanderen ved å slå til hver gang motstanderen viste svakhetstagn. Sine største triumfer opplevde han nettopp med sin hardeste konkurrent som parkamerat.

Unggutten som imponerte
Ivar var ikke med i OL-troppen til Chamonix i 1924, men han deltok i et juniorstevne på Frogner samme år. Dette stevnet var også velkomststevne for OL-farerne. Her slo unggutten til med 8.43,7 på 5.000 m, en tid som var klart bedre enn vinnertiden i OL! Ivar selv trodde først tiden var feil, for persen hans fram til da var 9.39.0. Under NM på Kongsberg uka etter, ble han nr. 5 sammenlagt. Under EM helga etter ville folket ha revansje over finnene som de syntes hadde vunnet for mye i Chamonix. Roald Larsen satte den fryktede finnen Thunberg på plass sammenlagt. Ivar gikk i par med Thunberg på 10.000 m og ville nødig dra med seg finnen til en god tid. Iskald gikk han rolig og ventet. Etter 18 runder var det klart at Thunberg ikke kunne slå Larsen sammenlagt. Da slo Ivar om takten og Thunberg ble ettertrykkelig slått.

VM i Helsinki
Finnene skulle snart få føle Ivars taktikk igjen. Dette året var det VM i Helsinki. Men NSF hadde ikke råd til å betale reisen. Da reagerte hjembygda hans kjapt. Bøndene og Randsfjord Meieri skrapte sammmen til billettpenger. Første dagen fikk han bronse på 5.000 m. Dagen ettter skulle han gå i par med selveste OL-mesteren på distansen, Julius Skutnabb. Finnen var selvsikkker og lot seg ikke forstyrre av at Ivar gang på gang tok ledelsen fra indre. Vel midtveis syntes Skutnabb at nå var det nok. Det var på tide å sette unggutten på plass, og han tro til med et skikkelig rykk. Men til sin store forbauselse så han igjen Ivar seile forbi fra indre. Etter en stillingskrig prøvde Skutnabb med nok et rykk, men Ivar var oppmerksom og satte inn en langspurt to runder før mål. De vantro tilskuerne satte i med en øredøvende pipekonsert mot Skutnabb som ikke hadde noen sjanse mot Ivar. Finnen var sjokkert og forbannet og gikk rett i garderoben hvor han slengte skøytene i veggen og skrek ut: "Jag får smørj av en junior - jag - olympisk mestare?"

Sykdom
I 1925 var han sterkt plaget av en ondartet form for leddgikt som bare ble verre og verre. Han forsøkte likevel å gå sesongens første 5.000 m, men endte langt bak i leksa. Det ble ingen flere skøyteløp på ham denne sesongen, og han brukte heller tiden til å bekjempe sykdommen og til å avtjene verneplikten. Året etter var han bedre, og han tok sine første sammenlagtmesterskap: NM i Tønsberg og VM i Trondheim. Men i 1927-sesongen var det ny kamp mot sykdommen igjen. Hans store og langsiktige mål var OL i 1928 og han ville nødig bryte ned den formen han hadde bygget opp. Derfor droppet han NM. VM ble den siste styrkeprøven foran OL. Der ble det seier på 5.000 m og sølv sammenlagt.

OL i St.Morits i 1928
Målet var å vinne gull på de to lengste diistansene. På 5.000 m ble det en overlegen seier. Dagen etter gikk han først 1.500 som et "pliktløp". Det var 10.000 m senere på dagen som opptok ham. Det ble likevel bronse på denne distansen. Dessverre ble han snytt for triumfen på mila. Pga. varmen den dagen var isen ubrukelig og løpet ble avlyst.

1929- og 1930-sesongene i Trondheim
Begge disse sesongene vant han både NM og EM mens han ble nummer to i VM. Han satte også verdensrekord på 5.000 m både i 1929 og i 1930. Under VM i 1930 var det en annen av den berømte "Hadelandstrioen" som vant, Michael Staksrud.

Til Drammen
1931-sesongen ble også ødelagt pga. leddgiktproblemer. Men nok en gang klarte han å bekjempe sykdommmen og se frem mot OL i Lake Placid i 1932. På denne tiden startet han opp en sportsforretning i Drammen og dette la beslag på mye av tiden hans. Men så kom den sjokkerende meldingen om at det skulle være fellesstart på skøyter under OL. For å få trening i dette, arrangerte man et uoffisielt NM dette året med fellesstart. I OL gikk det dårlig. Nordmennene behersket ikke taktikken hvor løperne stengte konkurrentene og brukte albuene når det trengtes. Ivar hadde ingen muligheter hverken på 1.500 m eller 5.000 m. Han var likevel favoritt på 10.000 m. Men på vei til finalen falt han og ødela den ene skøyten. Han så ikke noe feil på skøytejernet etter fallet, men merket straks at noe var galt da starten gikk. Han hadde derfor heller ikke her noen sjanse til å vinne.

Pga. travle tider i forretningen avsto han fra NM i 1933, men han ble likevel Europamester. I VM ble han bare nummer tre, men det ble trippelseier til "Hadelandstrioen" Staksrud, Engnestangen og Ballangrud. I sesongene 1934 og 1935 måtte idretten nedprioriteres av hensyn til forretningen. Men han hadde ikke tapt neste mål av syne, nemlig OL i Garmisch-Pertenkirchen i 1936. Men høsten 1935 var formen heller dårlig. Han begynte også å få konkurranse fra lagkameraten Charles Mathiesen. Etter at Charles hadde avsluttet sitt milløp under NM på Frogner, og seieren syntes sikker, begynte publikum å dra hjem. Så lite tro hadde de på Ballangrud som kom etterpå. Men Ivar la opp til et knallhardt skjema og klarte også denne gangen å slå Charles sammenlagt etter å ha kommet i mål på 17.28,9. Også i EM samme sesong ble det sølv til Charles. Ballangrud vant igjen, men det ble dobbeltseier til DSK! Formen vendte altså tilbake og han gjenerobrret verdensrekorden på 5.000 m like etterpå. Men nye konkurrenter dukket opp. I VM vant den sterke finnen Birger Wasenius 10.000 m.

OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936
Ballangrud skulle her delta på alle fire distanser. Lagledelsen mente at det var bra for Ivar å gå 500 m selv om han ikke var noen storsprinter. Men 500 m-løpet til Ballangrud ble en av skøytehistoriens største "bomber". Han vant like gjerne øvelsen og satte olympisk rekord. Dagen etter ble det nytt gull og olympisk rekord på 5.000 m. Neste dag var det 1.500 m. Ballangrud gikk i tredje par sammen med sprinteren Freisinger, og ble for en gangs skyld lurt til å bli med på en hard åpningsfart. Sisterunden ble dermed ikke av godt, gammelt Ivar-merke. I paret etter lå Charles etter Ivars passeringer. Etter 1.100 meter lå han ett sekund bak, men en kjempeavslutning ga seier og OL-gull til Charles. Ivar var den første til å gratulere sin gode venn med seieren og ny olympisk rekord! Alle OL-gullene på skøyter gikk til DSK for på 10.000 m dro Ivar det lengste strået i storduellen mot Birger Wasenius.

En karriere på hell
1937 ble et hvileår hvor forretningen igjen ble prioritert. I NM i 1938 trakk han seg fra siste distanse. Under EM på Frogner ble han nummer tre mens Charles Mathiesen vant. Det som vil bli husket lengst fra VM i Davos, er samløpet mellom Ivar og Charles på 10.000 m. Charles la i vei i et friskt tempo, og Ivar hadde problemer med å holde følge. Etter 5.000 meter lå Charles to sekunder foran verdensrekorden (17.17,4). Men så begynte de å tape til rekordskjemaet, og to runder før mål var det usikkert om det skulle bli ny rekord. Men ved siste passering lå Charles et sekund foran og Ivar likt med skjemaet. Ivar satte inn støtet, men Charles ga seg ikke. Dette måtte bli ny rekord, men av hvem? De så ut til å komme likt over mål, men måldommerne avgjorde at Ivar var først og verdensrekorden ble hans alene.

Dette løpet ble det siste store løpet hans for DSK. Neste vinter åpnet han ny butikk i Trondheim og gikk da over til TSK. Men han trappet ned treningen og fikk bare en triumf i 1939, og det var NM.

Oppsummering
Verdens beste hurtigløper utover i 1930-årene med 4 olympiske mesterskap og 4 VM, 4 EM og 5 NM allround, en seiersliste ingen andre norske skøyteløpere kan vise til. 1936 vant han NM, EM, VM og tre gull- og én sølvmedalje i OL. Han var eldstemann i den berømte Hadelandstrioen ( Ballangrud , Engnestangen, Staksrud), som i alt tok 14 internasjonale allround-titler.

Ballangrud har 7 olympiske medaljer, bare Sixten Jernberg og Bjørn Dæhlie har flere på herresiden. Olympisk mester på 5000 m 1928, på 500, 5000 og 10 000 m 1936. Dessuten OL-sølv på 10 000 m 1932 og 1500 m 1936, og OL-bronse på 1500 m 1928. VM 1926, 1932, 1936 og 1938, også 4 VM-sølv (1928–30, 1935) og 3 VM-bronse (1931, 1933–34), samt 15 distanseseirer på 1500 (4), 5000 (7) og 10 000 m (4). EM 1929, 1930, 1933 og 1936, EM-bronse 1927 og 1938, 12 distanseseirer. NM 1926, 1929, 1930, 1936 og 1939.

Han satte 5 offisielle verdensrekorder: på 3000 m (4.49,6), 10 000 m (17.14,4 i 1938) og 3 på 5000 m (beste tid 8.17,2 på Frogner stadion 1936). Dessuten uoffisielle verdensrekorder og norske rekorder på 1000, 1500 m og sammenlagt. Personlige rekorder: 42,7 – 2.14,0 – 8.17,2 – 17.14,4. Klubber: Trondhjems Skøiteklub, Drammens Skøiteklub, Oslo Skøiteklub, Jevnaker IF. Skrev boka Veien opp til gullstolen (1948).

Se også idrettens historie i Drammen
Se også idrettsklubbenes historie i Drammen
Drammensløpere i skøytemesterskap

Tekst: Per Ivar Søbstad
Kilder: "Buskerudtriumfer" (Info-Norge 1993) og Store Norske Leksikon
Oppdatert: 29. juli 2004