Byhistorie 1900-tallet

Tiden før første verdenskrig
Tidsrommet fra 1895 og frem til den første verdenskrigen som begynte i 1914, var preget av økonomisk og teknisk fremgang på flere områder. Drammens næringsliv var definitivt en del av den moderne industrien gjennom bruk av elektrisk kraft og dampkraft. Rederiet Bruusgaard Kiøsterud, som ble stiftet i 1888, tok helt fra begynnelsen steget fullt ut og satset bare på dampskip. De ble snart et av Norges største rederier. I 1903 fikk vi en ny industriell revolusjon ved at billig elektrisk kraft ble tilgjengelig. Flere store papir- og cellulosefabrikker som baserte seg på elektriske maskiner, kom i gang før første verdenskrig.

Første verdenskrig
Norge klarte heldigvis å holde seg utenfor krigen som nøytral stat. Til å begynne med tjente handelsflåten mye på frakt av viktige varer, men det kostet dyrt. Den tyske ubåtinnsatsen førte til store tap av båter og menneskeliv. Senere i krigen var det stor knapphet på mange viktige varer, og det preget både industrien og hverdagslivet til folk.

Mellomkrigstiden
Etter krigen var mye forandret. Europa prøvde å vende tilbake til det økonomiske systemet man hadde før krigen, men grunnlaget for det var borte for alltid. Vesteuropa mistet sin industrielle lederstilling i 1920- og 30-åra. USA ble verdens ledende industrinasjon. Derfor fikk det store ringvirkninger da en økonomisk verdenskrise rammet alle i 1929-33. Men midt opp i dette, ved starten av de berømte "harde tredveåra", flyttet Drammen Slip & Verksted til byen. Det var et stort reparasjonsverksted som kom i gang med virksomheten på Tangen i 1931. Bedriften hadde 700 ansatte i 1963. I 30-åra fikk vi også en rekke andre nyetableringer, særlig innen nærings- og nytelsesmidddelindustrien som f.eks. Drammen Valsemølle, Delikat fabrikker, Drammens Is og Hansens Røkeri.

Annen verdenskrig
Det kom overraskende på de fleste at Norge ble dratt inn i krigen 9. april 1940. Mange var redde for flyangrep, og flyktet ut i skogen eller ut på landet, men Drammen ble heldigvis ikke angrepet fra luften. Flere tjenestepliktige meldte seg for sine avdelinger, men de fleste ble avvist. Likevel kom flere drammensere med i kamper mot tyskerne på Ringerike og i Valdres. Ni av dem falt der. 11. april kom 500 tyske soldater med busser fra Oslo. De ble innkvartert på Latinskolen, Strømsø skole og Fjellheim skole. Ledelsen overtok Grand hotell. Etter en tid gikk livet sin vante gang på en måte. Men avisene ble sensurert og alle radioer ble beslagelagt. Flere illegale aviser kom ut. De som lagde og distribuerte dem, risikerte livet.

Konflikten tilspisset seg etter hvert og på det meste var det 5.100 tyske soldater i Drammen, altså ca. 1 tysker for hver femte drammenser. På landsbasis var det til sammenligning 340.000 tyskere ved krigens slutt, altså ca. en tysker for hver niende nordmann. Det var også ca. 3.000 tyskere stasjonert på Gulskogen rett utenfor bygrensa. Det må bety at tyskerne prioriterte Drammen ganske høyt selv om de ikke bombet byen. Det var havna og jernbanen som pekte seg ut som områder det var viktig å kontrollere. Nazistene brukte trusler og vold for å innføre sin ideologi. Mange lærere ble arrestert fordi de nektet å samarbeide. Men både politi og kommunal ledelse ble nazifisert. Gestapo, det tyske politiet, hadde etablert seg i Bergstien og her ble mange nordmenn torturert og sendt videre til tyske konsentrasjonsleire. Gestapoleder Klaus Grossmann var byens mest fryktede mann. Det kom også mange russiske fanger til Drammen under krigen. De ble behandlet brutalt og satt til hardt arbeid.

83 drammensere falt for Norges sak under krigen. Av disse var 22 sjøfolk. Tyskerne henrettet 14 og 11 døde i konsentrasjonsleire. 3 ble likvidert og 7 motstandsfolk falt i kamper mot nazistene. 9 falt i felttoget i 1940. I tillegg til disse 83 falt 22 drammensere ved østfronten i Finland og Russland. Alt i alt døde altså 105 drammensere pga. krigen.

Hverdagslivet under krigen
Hverdagslivet ble vanskeligere på mange måter under krigen, også for de som ikke var direkte truet på livet. Det ble tidlig innført rasjonering på kaffe, sukker og bensin, og vi kunne ikke importere varer fra fiender av Tyskland. Allerede i april 1940 ble korn, mel, erter, bønner, kaffe, te og sukker rasjonert. Senere i krigen ble rasjonene mindre og omfattet stadig flere varer. For å kontrollere alt dette, ble det delt ut rasjoneringskort, og butikkpersonalet måtte klippe et merke i kortet hver gang man kjøpte en rasjon. Klær og sko ble ikke bare rasjonert, man måtte i tillegg fylle ut en søknad for å begrunne behovet. Folk sto ofte og lenge i kø foran butikkene i håp om å få kjøpt noe nyttig. Kommunen ga drammenserne små jordstykker der de kunne dyrke poteter og lignende. Det siste krigsåret hadde nærmere 5.000 drammensere et eget jordstykke. Da var hager, parker og løkker forlengst tatt i bruk, og kommunen måtte leie jord utenbys både i Lier, Åssiden og i Skoger. Folk skaffet seg også husdyr i byen. Man hørte grynting og kakling fra hager, kjellere, loft og uthus. Kaninkjøtt var ettertraktet mat. I tiden før julen 1942 ble det slaktet omkring 30.000 kaniner i Drammen og omegn. Høsten 1944 var det 1.825 ”villagriser” i byen.

Etterkrigstiden
Folketallet økte etter krigen, og det var stort behov for nye områder til boligutbygging og industri. Byen hadde riktignok hatt flere mindre utvidelser opp gjennom årene. Men det som virkelig monnet, var da Åssiden ble innlemmet i byen i 1954 og Skoger og Drammen ble slått sammen til en kommune i 1964. I 1945 hadde byen 26.500 innbyggere, og tallet har vokst til ca. 57.000 i dag. Som landet ellers fikk også Drammen en sterk vekst i økonomi og velstand etter krigen. Men i 1960- og 70-åra fikk vi en stor krise innen papir- og celulloseindustrien. Fabrikkene lå tett i tett langs elva, og i dag er bare en av dem fortsatt i drift. Men i tiden fram til i dag har byen klart omstillingen til nye næringsveier bra. Byen har alltid vært et trafikknutepunkt, og fortsatt er transport og industri nøkkelord for næringslivet. Drammen havn er f.eks. landets største importhanvn for biler og sitrusfrukt. Ellers er det mange små og store bedrifter innen grafisk industri, næringsmiddelindustri, og elektronikk.

Infrastrukturen utvikles videre

Telefonen ble langsomt, men sikkert allemannseie. Fra 1908 til 1930 var antall abonnenter økt fra 913 til 2.200.
I 1905 fikk vi de første elektriske gatelysene.
Drammen Brannvesen ble også modernisert, og i 1922 fikk de sine første brannbiler. Etter 2. verdenskrig var forholdene ved Brannvakten på Bragernes Torv for små, men først i 1984 sto en ny hovedbrannstasjon ferdig på Strømsø.
Drammens sykehus ble utbygget flere ganger på 1900-tallet. I 1980 sto den store sentralblokken ferdig og sykehuset byttet da navn til Buskerud sentralsykehus. I dag er navnet "Sykehuset Buskerud HF".
Tinghuset ble innviet i 1962. Her flyttet politi, domstol og fengselsvesen inn.
Vannforsyningen fra Kloptjern og andre mindre tjern var ikke tilstrekkkelig i lengden. I 1968 gikk Drammen, Lier, Nedre Eiker og Røyken sammen om å bygge Glitrevannverket. Dette kom i drift i 1981.
Jernbanen fikk også nye linjer på 1900-tallet. I 1917 ble Bratsbergbanen åpnet og i 1920 Sørlandsbanen. De gamle smalsporede linjene ble bygget om til bredsporet.
Drammens første kollektive transportmiddel var hesteomnibusser som gikk i rute i byen fra 1835. I 1909 ble denne trafikken avløst av "den skinneløse trikk". Trolleybussen, eller "trikken", som de ble kalt i Drammen, var en typisk del av bybildet helt fram til 1967 da dieselbussene hadde overtatt helt. I 1980 gikk A/S Trikken sammen med flere busselskaper og dannet Drammen og Omegn Busslinjer (DOB).

Avisene
I 1905 kom arbeiderpartiavisen Fremtiden. Helt fra starten var den fremragende journalisten og politikeren Torgeir Vraa (1868-1934) redaktør av avisen. I august 1940 kom avisen med sterk kritikk av Quisling. Avisen ble derfor stengt for resten av krigen. I etterkrigstida har Drammens Tidende og Fremtiden vært de dominerende avisene i byen, og de har representert høyre- og venstresiden i politikken. I 2002 måtte Fremtiden legges ned, og byen ble stående igjen med bare en avis. Les mer om drammenspressens historie her.

Tekst: Per Ivar Søbstad
Oppdatert: 8. mai 2005

Kilder: Per Otto Borgen: "Drømmen om Drammen", Odd W. Thorson/Berit Nøkleby: "Drammen IV", Berit Nøkleby: "Drammen V", Per Otto Borgen: "Drammen byleksikon" og Tor Adler Knudsen "Timer i Drammen"

Stort bilde

Byens historie