Håndverkslaugene utgjorde den eldste type foreninger vi kan finne. Fra 1560 utviklet det seg et nasjonalt laugsvesen i Norge, men håndverkere på Bragernes måtte slutte seg til laug i Christiania, og håndverkerne på Strømsø tilhørte laugene i Tønsberg. Fra 1670 ble det til en viss grad gitt adgang til å opprette laug også i Drammen. Det første var skredderlauget på Bragernes som ble stiftet i 1671. I 1720-åra var det 8 laug i byen. Fire på Bragernes og fire på Strømsø. Ved siden av skredderlauget, fantes det da både skomakerlaug og smedlaug. I 1843 var det bare fire laug igjen: skredder-, skomaker-, snekker- og smedlauget.

Klubber og foreninger gjorde sitt inntog i byen fra slutten av 1700-tallet. Den eldste var St. Olavs klub som ble stiftet på slutten av 1790-tallet og drevet etter engelsk mønster. Medlemmene kom fra borgerskapet og embetsstanden. I klubben kunne byens herrer drøfte forretninger, lese aviser og spille kort. Den dramatiske forening ble stiftet i 1801. Om vinteren ble det holdt forestillinger annen hver uke. Medlemstallet økte sterkt og det ble snart bygd et teater på Grønland. Like før 1814 ble også Det musikalske Selskab dannet etter mønster av Christianias Musikalske Lyceum fra 1809. Skipper og komponist Christian Blom tok initiativ til dette, og det var mest yngre musikkinteresserte damer og herrer som var med. Selskapet ble oppløst i 1840 da Blom ikke lenger var med. Men i tiden 1842-60 fikk vi en slags gjenoppliving gjennom Vennekredsen som arrangerte underholdning med musikk, deklamsjon, tablåer og dans. Harmonien som virket fra tidlig på 1830-tallet til et stykke ut på 1860-tallet, var også en lignende musikkforening, men ikke fullt så eksklusiv som Vennekredsen.
Det var mer eller mindre de samme kretsene som sto bak Det dramatiske selskap, musikkselskapet og St. Olavs klub. Det var ikke så mange underholdningstilbud den gangen, så de lagde det meste av moroa selv ved å holde mange selskaper og ball. I selskapene manglet det ikke på god mat og drikke, og det fortelles om overdreven alkoholbruk selv i de beste kretser. Men på Marienlyst og på Austad var selskapene mer dempet og verdig.

I kriseårene 1816-19 gikk det naturlig nok tilbake med den private selskapsaktiviteten, og på 1820- og 30-tallet var det foreninger og selskapsklubber som sto for en stor del av selskapslivet. St. Olavs klub var i krise i 1840-åra pga. lavt medlemstall og dårlig økonomi. Men da dansesammenslutningen Opmuntringen ble oppløst i 1850, åpnet St. Olavs klub for å ta opp dansende medlemmer uten stemmerett. Klubben fikk da en god periode og hadde ca. 170 medlemmer i 1860. De fortsatte sin daglige virksomhet med diskusjoner, avislesing og kortspill, men ved festlige anledninger slo de på stortromma. Festlige anledninger var 17. mai, unionsdagen med Sverige 4. november og kongens fødselsdag. Men den virkelig store begivenheten var det årlige nyttårsballet.

Som et feminint motstykke til St. Olavs klub, fikk vi Dameforeningen i 1850-åra. De hadde veldedig arbeid som formål, og de arrangerte baller til inntekt for dette arbeidet. Borgerklubben var en konkurrent til St. Olavs klub i 1820- og 30-åra. Denne klubben holdt også sine nyttårsball. Mot slutten av 1840-åra var nytttårsballene preget av stil og gode manerer mens det 10-20 år tidligere var mer fyll og rølp.

Fest og dramatikk - Ved et av Borgerklubbens nyttårsball var en av borgerløytnantene så beruset da han kom, at han knakk halsen på vinflaskene på bordet med sin sabel. Verten ga ham en kraftig omgang juling og kastet ham ut. Men sinnene var kommet i kok, og snart etter var det flere som hadde trukket sablene og situasjonen var meget kritisk. Det endte imidlertid med at alle våpen noe motvillig ble innlevert og festen kunne fortsette.
Ved en fest hos stadshauptmann Grøner i 1820-åra, kom to av byens lokale poeter. Den ene var meget tykk og den andre var meget tynn. Disse var uvenner og de hadde stadige feider med hverandre i byens avis. Etter maten gikk selskapet opp trappen til dansesalen i annen etasje. Da den tynne hadde kommet opp trappen, snudde han seg og så sin tykke motstander komme like bak. Uten forvarsel sparket den tynne poeten den tykke poeten i magen så han ramlet bakover. De som kom bak klarte imidlertid å ta imot ham så han ikke ble skadet - "men gjerningen vakte sådan sensasjon, at flere av gjestene forlot ballet. Til ære for byen skulle vi dog anmerke, at den tynne ikke var drammenser, men embedsmann."

Drammens første frimurerlosje ble opprettet i 1826, men den ble nedlagt igjen allerede etter ti år. Håndverkerne hadde sine laugpregede sammenkomster tidlig på 1800-tallet, men på denne tiden mistet laugene sin betydning og de ble snart nedlagt. Både håndverkere, skippere og sjøfolk hadde sine sammenkomster på ulike vertshus som det fantes mange av. Men i 1840-åra ble Foreningen stiftet. Medlemmene her var for det meste håndverkere og de arrangerte baller og assambléer. Foreningen besto til utpå 1860-tallet. Etter hvert kom det flere andre foreninger som var rettet mot ulike yrker. Drammens Sømands Forening, eller rettere skipperforening, ble stiftet i 1843, håndverkerne hadde en lignende forening, handelsstanden fikk sin i 1847 og arbeiderne sin første forening i 1849.

Hva slags danser var populære?
Foreningslivet på første halvdel av 1800-tallet var preget av selskapelighet og de viktigste ingrediensene var mat, drikke, dans, kortspill, musikk og skuespill. Dansen spilte en meget viktig rolle blant de unge. Vi finner mange annonser om danseundervisning fra den tiden. I byens øvre sosiale lag fikk man danseundervisning fra 7-8-årsalderen. De mest populære dansene var polonese, lanciers, menuett, francaise, vals, masurka, polka, galopp og reinlender. Spesielt de fire førstnevnte krevde opplæring og ikke minst god plass og var derfor forbeholdt de finere kretser.


Tekst: Per Ivar Søbstad
Kilder: Tord Pedersen: "Drammen I", Odd W. Thorson: "Drammen II", Per Otto Borgen: "Drammen byleksikon", Fortegnelse over norske laug og Store norske leksikon.
Oppdatert 30. juli 2004