FØR 1600
Bildet under viser en rekonstruksjon av landskapet i vikingtida. Det er laget på grunnlag av Karin Pihls tegning i "Generalplan for Drammen 1966-1990".
Klikk på kartet for å se en større versjon! Liersund var det viktigste fergestedet helt fram til 1955 da Walentin la inn årene! De gule strekene var de vanligste stiene i vikingtida.
Landet hever seg - Nye gårder blir til
Etter istiden har landet fortsatt å heve seg, men selv i vikingtida gikk fjorden mye lengre inn enn i dag. Vikingskip kunne seile opp til Hellefossen og helt til Vestfossen. Men rundt år 1050 var det blitt plass til nye gårder nær elva: Landfald, Berskaug, Sundland og Austad. På kartet over ser vi at det var et smalt sund (Liersund) hvor strømmen var så stri at båter måtte trekkes forbi. Denne strømmen har gitt navn til Strømgårdene som ligger der. I tiden etter vikingtida - i gammelnorsk tid (1050-1350) - ble det ryddet mange "rud"-gårder ved de gamle gårdene. "Rud" kommer av av å "rydde grunn". Foran "rud" var det oftest et mannsnavn. Se oversikt over gamle gårdsnavn i Drammen.
Vikinghøvdingen Brager
Sagnet forteller at vikinghøvdingen Brager gikk i land ved Brakanes for over tusen år siden, bygde seg en borg og slo seg ned der. Men det er temmelig tvilsomt om navnet Brager er opphavet til bydelsnavnet "Bragernes". I følge "Norsk stadnamnleksikon" kommer Bragernes av "Brakanes" etter det gamle ordet "brake" som betyr einer/brisk.
Saltkokerier - Tjærebrenning - Tømmerfløting
Tilgangen på mye tømmer var nøkkelen til Drammens utvikling. Men i de eldste tider ble tømmeret brukt til brenne tjære og til å koke ut salt. Helt frem til år 1600 var tjærebrenning den viktigste inntektskilden skogen ga. Men allerede rundt år 800 var saltkoking en viktig næring. Salt ble mye mer brukt i husholdningen før. Salting var den eneste måten man kjente til for å oppbevare kjøtt og fisk. Salt var nesten det eneste bøndene hadde behov for å kjøpe. Derfor ble salt ofte et betalingsmiddel eller et byttemidel. Bøndene leverte tømmer og fikk salt i bytte. Det gikk med tre favner ved for å koke ut en tønne salt. Bøndene ved Foss i Eiker (Fossesholm) var blant de som solgte ved til saltkokeriene. Det var to måter å brenne salt på: Enten ble tare brent for å gi salt fôr til kuene, eller så ble sjøvann kokt inn for å få ut rent salt. Tidlig på 1600-tallet gikk det sterkt tilbake med saltkokeriene. I 1656 fikk et saltkompani i København enerett på salg av salt til Norge. Da er vi inne i en tid hvor tømmer for det meste ble brukt til planker og bygningsmaterialer. Men det er grunn til å tro at tømmerfløtingen til Drammen startet med fløting av tømmer til saltkokeriene ved Kobbervik.
Storhetstid i trelasthandel
Årene 1550-1650 var den første storhetstid for trelasthandel. Dette var "det nederlandske handelsveldes tid". Nederland og England var ledende i verdenshandelen og hadde et stort forbruk av trevirke. Mot slutten av denne perioden var Drammen nordens ledende trelastby! Det som virkelig fikk fart på sakene, var oppfinnelsen av vannsaga. Før ble plankene hogd til, men nå ble det mulig å la vannkrafta drive sagblader. Vannsaga spredte seg fra Sverige, og vi vet at den var i vanlig bruk i Drammensdistriktet i 1520. Men mye tyder på at det fantes vannsager allerede på 1400-tallet. Vi fikk også en ny yrkesgruppe, "strandsitterne", som stablet bjelker og sjauet på båtene, og som hadde jordbruk bare som bigeskjeft.
Drammen begynner å bli en by
Tidlig på 1500-tallet ble det bygget en tollbod på Brakaneset. Handelen var etterhvert blitt stor, og staten ville ha sin del av kaka. På den tiden hadde Kristiania-borgerne kjøpstadsrettigheter i Drammen, og på 1580-tallet begynte de å etablere seg på Bragernes med hus og sjøboder. På den tiden var Bragernes en del av Lier.
Da biskop Jens Nielsson foretok sin berømte reise i 1595 var det bymessig bebyggelse på begge sider av elva. Biskopen forteller at han red mellom
Nøsted-gårdene ”hvorfra man kan se det almindelige Ladested Kobbervigen udi Drammen. Saa drog wi i wester gjennem Bragerhafue til Bragernes hvor ther ere Store Huuse som udi en liden Kjobstad. Saa fore wi fra Bragernes langsud med Egerelf, som wi havde paa venstre Haand tll Løwgaard i vester gjennem Gaarden. Dog var det ikke Allemandswegen, men den ligger strags ovenfor Gaarden i nordoust. Derefter for wi trende Pileskud til Strømen Gaard saa kaldet paa venstre Haand strags hos Veien.”
Landskapet
Går vi fram til år 1400-1500, så landskapet fortsatt ganske annerledes ut enn i dag. Både Brakerøya, Landfalløya og Strømsø var virkelige øyer i elva. Strømsø var f.eks. øya som hørte til gården Strøm og ble brukt som beiteland. Det var ved Kobbervik at byens trelasthandel med hollenderne begynte. Rundt år 1400 var det full aktivitet og kanskje startet denne handelen allerede i vikingtida.
Tekst og bilder: Per Ivar Søbstad
Kilder: Per Otto Borgen: "Drømmen om Drammen", Tord Pedersen "Drammen I", Per Pihl: "Generalplan for Drammen 1966-1990" og Tor Adler Knudsen "Timer i Drammen"
Oppdatert: 25. mars 2005
| Byens historie |
| Før år 1600 |
| 1600-tallet |
| 1700-tallet |
| 1800-tallet |
| 1900-tallet |